Jeg, sko og jenter

I dag tidlig da jeg egentlig skulle ha stått opp, men heller lå i sengen og halvsov, drømte jeg at jeg og en venninne var i London. Vi løp rundt i hele byen for å shoppe, og jeg bar rundt på to store papirposer med sko. Ingen av skoene var pakket fint inn sånn som de egentlig blir. De lå løse i posene, et av tegnene på hvor stresset jeg var over å få kjøpt flest mulig par på den lille tiden jeg hadde til rådighet.

Jeg burde kanskje prøve diskret å skjule min desperasjon, men det skal sies at det ikke bare var sko i posene. Nei, ikke nok med det dere, jeg hadde også en i munnen. Jeg bet fast i stroppene på skoen for å sørge for at den også ble med på ferden (som kom til å ende i bunnen av klesskapet mitt). Så når jeg og venninnen min ankom den butikken jeg husker best fra drømmen, ble vi stanset i inngangen av to store vakter og jeg liret ut av meg ”jeg antar vi må legge igjen disse hos dere”, mens jeg rakte over posene (munnskoen forble i munnen). Så løp vi inn i butikken der hendene mine begynte å skjelve og blodet begynte å pumpe, kun fordi jeg så rekker på rekker på rekker på rekker av sko. Men hvorfor liker vi sko? Nå vet jeg ikke om det er bevist via forskning, men jeg kan trygt si at sko fremmer autoritet, bedrer holdningen, forlenger bena, passer selv om alt du har spist de 24 siste dagene er is og sjokolade. Kort og godt føler kvinner seg digge når de har på seg et fint par høyhælte sko.

Og er det noe som helst negativt med et vakkert par sko? Nei, sier Carrie Bradshaw, ja, sier jeg. For når du endelig har funnet skoparet så blir det høst. De høyhælte skoene blir fiender, og dine fineste par ballerinasko – de du alltid tyr til når alle andre sko bare ikke kan brukes – gjør at du får frostskader på tærne . Spør bare meg, jeg vet alt om det. Da jeg flyttet til Trondheim for å starte journaliststudiet mitt var det fortsatt sensommer og varmt i luften. I hvert fall i Oslo.

Her oppe var det kaldt – skikkelig kaldt, – men jeg tenkte allikevel aldri at behovet for vintersko skulle komme, og i hvert fall ikke så fort. I stedet for pakket jeg ned flip-floppere (for på Østlandet kunne man være våghals og fortsatt dra på stranden, for å gjøre det her hadde man måttet vært en same fra Finnmark hvis hobby var isbading), høyhælte sko (fordi det finnes ingenting mer praktisk når det eneste det virker som om du gjør er å gå), ballerinasko (for de faktisk er veldig praktiske, i hvert fall når det enda er plussgrader). Det eneste skoparet jeg tok med meg som til og med far er fornøyd med, er Hunter-støvlene mine. Men det er allmenn kjent at man helst ikke har på seg gummistøvler på byen, så siden midten av september har jeg gått frysende i timesvis for så å måtte sove med ullsokker for å prøve å redde det lille som fortsatt kan reddes. Dette har også ført til at jeg offisielt er blitt kronisk forkjølet (spør far, han klager over den raspe stemmen min hver eneste gang jeg ringer hjem).

Så hva er løsningen på dette svært alvorlige problemet? Den første løsningen jeg kan komme på å er å kjøpe nye sko. Man har altså en gyldig grunn til å la blodet pumpe og hendene riste. Men det betyr også at man må ha penger, og det blir plutselig litt verre. For nå har det seg jo sånn at grunnen til at man trenger nye sko er at du ikke skal fryse når du drar ut på byen. Og å dra ut på byen koster jo penger. Altså er man – på hjørnet mellom Vogue og Club Gossip – havnet i en ond sirkel. For å dra på byen må du ha varme sko, men kjøper du sko har du ikke råd til byen. Velger du byen er du ”sosial, morsom og lever livet”, velger du skoene er du ”moteriktig, ambisjonsrik og sær”. Jeg velger heller å være begge deler, ringer mor og far og får dem til å sende vinterskoene mine opp (de betaler portoen selvsagt). Samtidig ber jeg dem om å legge med et par ekstra ullsokker, bare sånn i tilfelle.

Foto: Luisaviaroma.com, Steven Stieng